Se meg slåss, se meg gråte, se meg le, la meg våge

Tekst av Ask Stenseth-Kilstad

se meg endre meg 

klær, sminke, stemme og kropp

se meg lete

i speilet, i garderoben, i alle andre enn meg selv

se meg gråte

gråter med meg selv, for andre og gråter for oss alle 

Hele livet har jeg lurt på om det er slik det skal være, om det jeg føler, er riktig, eller om det i det hele tatt er lov. Er det i det hele tatt mulig å ikke føle tilhørighet i et kjønn? Er det mulig å føle seg så skrudd, merkelig, utenfor og ukomfortabel som det jeg gjør? 

se meg skrike

skrike på deg, skrike for meg, om meg 

se meg slite, lide

trå en helt ny sti

kave meg fram og lete etter en vei

en egen vei, bare for meg 

Jeg hører aldri om det. Om folk som ikke er jente, de er ikke mann, de er ingenting. Eller, de er jo ikke ingenting, de er jo mennesker! Visst faen er de noe, de også, de er mennesker! Jeg har alltid lært å være kritisk, at jeg skal tenke for meg selv. Likevel fortsetter jeg å merke, at når jeg er fritenkende, så bryter jeg en kjønnsnorm. Jeg føler meg fri når jeg blander det maskuline og det feminine, når jeg har på dress og bruker sminke, når jeg prater høyt og står opp for meg selv, til tross for at jeg er sosialisert som kvinne. Jeg er fri når jeg er meg.

se meg være meg

samme, gamle meg 

la meg være meg 

samme, gamle meg

det er bare meg

Jeg har vært jente, jeg har vært ikke-binær, jeg er transmann, jeg er meg. Jeg blir både anerkjent og oversett, føler meg hørt og overhørt, og under patriarkatet vet jeg at dette er sånn det er. Noen kommer til å se meg, noen prøver, noen vil aldri ense meg. Jeg lever et liv i kamp, for kampen fortsetter. Den fortsetter alltid. Det begynte som en kamp for meg selv og mine rettigheter – nå er det en kamp for meg, for alle mine transsøstre, transsøsken og alle andre skeive. We’re here, we’re queer and we won’t disappear. 

så vær så snill, 

vær 

så 

snill 

se meg 

Jeg er ofte redd for at jeg blir noen som ikke ser noen andre. At jeg ikke er den jeg selv trengte. Vi er jo kommet så langt i kampen, hva om dette er alt vi kan få? I Norge kan jeg få helsehjelp, jeg kan demonstrere og feire i offentligheten, jeg kan gifte meg. Jeg er iblant redd for at jeg ikke får mer, at jeg ikke fortjener mer.

Jeg vet at dette ikke er nok

ingen er fri før alle er fri

Jeg trenger at du ser meg

samtidig som du ser mine søsken 

mine søsken i Norge,

Polen,

Kina,

Nigeria,

USA.

Vi trenger dere

Derfor slåss jeg, derfor kjemper jeg. Min frihet, mine valg, de begrenses av andres holdninger. Derfor er ikke jeg fri, før alle er fri. Jeg er ikke fri, før alle er fri. Ingen er fri, før alle er fri.