Papillon

Forteller:   

Hva skal til for å lage en skulptur i marmor, denne lysende steinen som kan framstille hud, hår, øyenvipper og negler, rynker under føtter, folder i et klede. Hvordan blir det til?  

Håkon Anton Fagerås er skulptør og billedhogger med atelier ved en foss, i en gammel mølle utenfor Oslo.   

Håkon Anton Fagerås:   

En marmorskulptur begynner nesten alltid i leire, at man begynner først å modellere den i leire og da kan man legge på og ta av, helt til skulpturen ser ut akkurat som man vil.   

Det kan man jo ikke gjøre i stein. Så støper man den i gips, for leira går i stykker hvis man bare lar den stå, og så bruker man den gipsmodellen da som utgangspunkt til å hogge i stein. 

Det jeg gjør da, når jeg skal hogge det i stein, eller det steinhoggeren gjør når han skal hogge for kunstnere, er å bruke et punkteringsapparat og måle, ta referansepunkter fra modellen, som settes av i steinen og hogger så etter de punktene. På veldig mange marmorskulpturer, hvis man går tett på, kan man se noen prikker rundt omkring på overflaten, noen små groper som ikke er hogget vekk og det er rester fra den punkteringsprosessen.  

Forteller:   

Og se på henne, Papillon. Av Menga Schjelderup-Ebbe: Grasiøs, smidig, sterk og uanstrengt. Florlette vinger, som en alv. Eller en sommerfugl. Hun framstår nesten vektløs, men er i virkeligheten blytung.    

Håkon Anton Fagerås:  

Det høres kanskje litt rart ut, men det er lettere å få marmor til å se mykt ut, marmor som er et hardt materiale, enn det er å få leire til å se mykt ut, som er et mykt materiale.   

For det er ikke nok motstand i leire. Og i marmor, som er hardt nok, så møter man så mye motstand og må gå over gang på gang og jobbe med overgangene da, og mykheten, den ligger i overgangene mellom former.

Og det er jo også det med marmor at det har veldig, veldig små krystaller, til forskjell fra for eksempel granitt, som veldig mye av norsk steinskulptur er hogget i, og det gjør at man kan jobbe helt på mikromillimeternivå. Og mykheten krever den nøyaktigheten.   

Forteller:  

Menga Schjelderup-Ebbe, en av sin tids få kvinnelige billedhuggere, hogget ikke ut sine egne skulpturer, men sendte gipsmodellen til en profesjonell steinhugger. Han het Carpanini og kom kanskje fra Carrara i Italia. Håndverkerne i disse italienske marmorbruddene er blant verdens aller beste i sitt fag - også i dag. 

Håkon Anton Fagerås:   

Nesten alle kunstnere får skulpturen hogget for seg, det er veldig få kunstnere som hogger selv. Det er et eget fag som tar veldig lang tid å tilegne seg, og produksjonen blir også veldig liten hvis man skal hogge alt selv.  

For meg er det et stort poeng å hogge selv, for gleden i arbeidet og stoltheten over resultatet, når det er ferdig.